Vannkraftbeskatningen må bestå og utvides!

Finansdepartementet oppnevnte i 2018 et ekspertutvalg som skulle vurdere beskatningen av vannkraftverk. Utvalget ble ledet av Per Sanderud, tidligere vassdrags- og energidirektør. Hovedoppgaven til utvalget var å vurdere om dagens vannkraftbeskatning hindrer samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak i vannkraftsektoren.

Ekspertutvalget er ikke partssammensatt, og er et teoretisk eksperiment og en økonomisk tankesmie på hvordan Staten kan få mer penger med å utradere kompensasjonene til kommunene. Forslaget er derfor heller ikke politisk eller juridisk fundamentert. Utvalget foreslår å øke grunnrenteskatten og opphever alle de kommunale ordningene. Forslaget er en svært distriktsfiendtlig mot de 175 distriktskommuner som har avstått sine naturressurser til vannkraft, og stikk i strid med det kraftverkbransjen selv mener. For vertskommunene er forslaget et fundamentalt løftebrudd. Forslaget om å oppheve ordningene som lovfester kommunene rettmessige krav på en andel av vannkraftverdiene nå - etter at det meste av vannkraften er bygget ut - er et dramatisk brudd på den samfunnskontrakten som har eksistert mellom stat, kraftutbygger og vertskommunene i mer enn 100 år.

Vannkraften er en av Norges viktigste naturressurser og vil fortsatt være ryggraden i energisystemet vårt. Den norske vannkraften har lagt grunnlag for vekst og velferd i over 100 år. Vannkraftproduksjon er viktig i et klimaperspektiv, og bidrar til forsyningssikkerheten i det norske og nordiske kraftsystemet.

Naturressursenes forbannelse er det blitt kalt, det faktum at mange utviklingsland som er rike på olje eller andre naturressurser, samtidig preges av fattigdom og lavere økonomisk vekst enn andre utviklingsland som ikke har tilsvarende ressurser. Ved begynnelsen av 1900 var Norge et av de fattigste landene i Europa. Norge sikret gjennom de institusjonelle ordningene at distriktene fikk utvikle seg i takt med storbyene da elektrifiseringen av Norge ble bygd ut. Dette prinsippet, det offentlige eierskapet og fordelingen mellom by og land, dannet grunnlaget for at velferdsstaten Norge utviklet seg da oljeutvinningen startet. I dag er Norge et av verdens rikeste og beste land å bo i

Dette kommer ikke av seg selv, og Arbeiderpartiet har vært pådriveren for å ta hele Norge i bruk som har resultert i vårt slagord «by og land, hand i hand». Vår rikdom er i hovedsak tuftet på utnyttelsen av våre naturressurser: Vannkraft, jord, fiske -og skogbruk, olje og gass, havbruk, utmark og mineralressurser, turisme og reiseliv samt vindkraft. En beregning som bladet Energi har gjort med bakgrunn i SSB tall, viser at Staten mottar 78,6% av inntektene fra vannkraftutbyggingen, eierkommunene (som f.eks Oslo kommune gjennom E-CO) 10%, vertskommunene 8,9%, fylkeskommunene 2% og private 0,5%. Dette betyr at det er «den menige mann i gata» som får mest effekt av utbyggingen i Norge, at dette gir alle innbyggere i Norge gode velferdstjenester, og at den negative omtalen av «de rike kraftkommunene» bare er en myte.

Økt satsing på ny fornybar kraft er nødvendig, og dette vil gi negative lokale miljøkonsekvenser. Miljøkostnadene må også inngå i regnestykket for verdiskaping, og verdiskaping i kraftsektoren kommer i stor grad fellesskapet til gode. Utbyggingen av vannkraften i Norge har krevd store naturinngrep, og utbyggingen har blitt gjennomført med god tillit mellom Staten, kraftverkbransjen og vertskommunene. Forpliktelsene til utbyggingen er nedfelt i konsesjonsvilkårene der kommunene får sin rettmessig kompensasjon for omfattende naturinngrep etter omfattende demokratiske prosesser med til slutt lokal aksept av lokalsamfunnene. Å fjerne disse forpliktelsene rokker fundamentalt med denne samfunnskontrakten, og er et direkte løftebrudd.